Den ville i det minste i drømme varme opp det blod som naturen har latt i stikken, den ville løftet haken og drøyet både musklene, energien og livsgleden for denne stakkaren som i full fart iler mot sin undergang.

Gjør vi ikke oss selv til dyr når vi kaller den handling som skaper oss dyrisk?

...ved sin bydende autoritet sløver og fordummer den all Platons samlede teologi og filosofi; likevel gir han ikke fra seg et kny. Overalt ellers kan man bevare en viss anstendighet; alle andre aktiviteter finner seg i sømmelighetsregler, men kjærlighetsakten kan man bare forestille seg som lastefull eller komisk. Bare prøv å finne en klok og behersket måte å bedrive den på.

Vi gjør kanskje rett i å klandre oss selv for å frembringe noe så tåpelig som mennesket, og i å kalle akten skammelig og de organer som brukes til den, for skamdeler (mine egne er for tiden blitt så ynkelige at jeg virkelig skammer meg over dem).

Vi er bare oppfinnsomme når det gjelder å mishandle oss selv, det er det virkelige bytte for vår åndskraft - et farlig redskap når det er i uorden!

Kjærligheten er en lidenskap som blander et ganske lite kvantum solid substans sammen med et langt større kvantum forfengelighet og feberfantasier.

De gangene jeg har merket at en kvinne har vært misfornøyd med meg, har jeg ikke straks gitt hennes lettsinn skylden, men har spurt meg selv om jeg ikke heller burde skylde på naturen. Sannelig har den gitt meg en behandling i strid med både strafferett og sivilrett - og krenket meg på det groveste.

Hadde jeg vært lege, ville jeg til en mann av min stand og støpning like gjerne ordinert dette som enhver annen medisin for å vekke og holde ham i ånde til høyt oppe i årene og skåne ham for alderdommens angrep enda en stund. Så lenge vi bare er i utkanten av den og pulsen stadig slår -

Jeg har ikke noen annen lidenskap til å holde meg i ånde.