240 Quotes by Knut Hamsun

He was hungry, and his first thought was to collect a dozen or two gulls’ eggs to make a meal. But embryo chicks were forming in all of them. So he rowed out to do some fishing and was more succesful. He lived on fish from day to day and sang and whiled the time away and ruled over the island. When it rained he too shelter beneath a splendid overhangig rock. At night he slept on a patch of grass and the sun never set.

..en av os bondestudenter som er blit skadet indvortes ved å bli overflyttet til fremmed jord og atmosfære, han er en liten rumler fra landsbygden som gjærne vil agere frighetsmand og staskar hvortil han ikke er født. Manden mangler hjærtets dannelse, hans blod er falsk i ham. Nærmere uttrykt er han en begavet skøiergut som aldri blir voksen. Det er min lille mening.

How conceited I was, and how mistaken!

Yes," he answered, "it's a strain being witty at my age. I'm giving it up.

But now it was spring again, and spring was almost unbearable for sensitive hearts. It drove creation to its utmost limits, it wafted its spice-laden breath even into the nostrils of the innocent.

I have no murders to tell about, but I have joys and sufferings and love. And love is every bit as violent and dangerous as murder.

For også hun hadde hat sin historie, sin lille uregelmæssighet i sit liv (...)Siden sit ulykkelige forhold til en ung fremmed, en ren æventyrer ved navn Johan Nagel, en uanselig dværg, som hadde dukket op på hendes vei ifjor og gjort hende ganske forvirret, hadde fru Dagny hat sine dulgte sorger å trækkes med. Forholdet var ikke endt med at en hat sænkedes dypt og en pyntelig farvel hadde lydt, nei den vilde man var gåt på hodet i havet og hadde gjort ende på sig uten å si et ord.

Was there something of the deamer, or a certain dignity, about Abel? Not a scrap. A tiny squirrel, as quick as lightning, a daredevil with every limb in a state of commotion. He would be seen simultaneously up by the church and down on the shore; he never walked if there was the faintest possibility of running. It was hurry hurry, his great boots thundering along the street.

[Wergeland] slapp å bli en olding som satt og gjorde seg motbydelig for sine omgivelser ved sin elde. En gave var det til ham fra gudene, en nåde var det mot ham av gudene. Og heller ikke gled han nedover til den slappelse i sin produksjon som kanskje ville føre til en St. Olav eller en annen fin anerkjennelse, dertil ble han iallfall ikke gammel nok; nei han døde ung. (”Wergeland”, tale på Henrik Wergelands hundreårsdag 17. juni 1908)