17 Quotes by John Giæver

Veien tilbake til et beskyttende og tilvant kammers i Verftsgata er ingenlunde lett. Litt har man sett på en kort reise, og kammerset blir merkelig trangt. Og nå er det bare et rotet rom. Før eide det noe mye mer, for det var i så mange år rammen om drømmen.

Historien, den gode historien ligger godt for det nordlandske lynnet. Nordlendingene de er noe for seg sjøl. Det er hva jeg kaller elegant fekting når to av dem som virkelig kan kunsten, tørner sammen med sine historier. Det som kjennetegner den nordlandske historien er at den er enkel, og den har alltid et poeng. Dette som for meg står som det karakteristiske, har jeg prøvd å få frem i det jeg forteller.

Vi hadde noen herlige slåsskjemper i byen, og mot dem kjempet selv gudene forgjeves. Gudene ja, - men ikke nattkonstabel Ola Greger! Når denne titan vrengte av seg uniformen og spøtta i sine klauver og gikk amok, da datt fiender og venner flatt i støvet. Og da måtte nærmeste vognmann ut med langvogn eller langslede for å frakte likt og ulikt i kasjotten. Han Ola var en veldig gladiator. Han aleine skyldtes det at alle gutta ville bli politi - trass alt.

Verst var naturligvis dette med Hagbart; men det var også fælt å se på at en voksen mann ble slått ned og mishandlet, og nifst å høre når han jamret og skreik.

Familien så på med ærefrykt og forventning. For her var det noe nytt i utvikling. Som de tok feil! Noe gammelt, gammetl var igjen i emning, men ingen vitenskapsmann. Over vuggen min stod halvmånen. I mitt blod sang sollandets sikader, kalte Sydens dunkleste netter, brant et hetere lys og skvatt skinnende gullfisk i strømmen. Nåja, i det fløt vandrerens vemod og jegerens grumhet. Den gang i min femte sommer sprang jegeren ut. Landstrykeren kom langt seinere.

En fin vårdag i 1913 var det oppstyr i Tromsø sentrum. Folk strømmet mot damskipskaia, og noen var ganske opphisset. Et nær på mirakel fant sted, noe ganske uhørt i vår by som nyss var våknet av vinterdvalen. Hva stod da på? Jo, der spraden den unge og fagre fru Helene Thingulstad uanfektet gjennom den gamle stad i mannfolkbukser!

I Tromsø var det den gang langt mellom revolusjonene. Epoken var søvnig fredfull før verden tok fyr i 1914. En rolig og nesten sløvt bedagelig, uforstyrret og tam tidsalders om hadde glidd fram i et sekel, minst. En sedat, mett tid for de velstående, og knagert armodslig for de fattige. Det var trangt og småkoselig og trygt og svært udemokratisk, og ganske særdeles anstendig.

I Sjøgata slengte vi pilbuer og sverd av tre. Vi stjal jernrør og monterte mitraljøser. Snøballer ble omdøpt til bomber. Vi sluttet å leke "indianer og hvit" og "ententen" gikk til kamp mot "de allierte". Vi og Tromsø og verden snudde et blad og marsjerte inn i en ny livsform, -hurtigere og hurtigere. Etter 1914 har himmelen aldri vært blå, og Herrens plog har skåret dypt gjennom mange riker på jorden. Mangt er snudd opp som før vendte ned; men herskerne har bare skiftet navn.

Jeg skal nemlig vedde et dusin enkroneogfemtiøreskaker på at Tromsø bys herrer ikke vandrer gjennom Storgata med fiskehonker i morgentimer idag. Nei, dette hendte i de gamle dager da en koksei til åtte personer kostet kr. 0,75 etter øyemål.